Litt om plast i teknologiens verden:
Masseproduksjon
av plastprodukter har ikke så lang historie, - det viktigste har
skjedd de
siste 50 årene. Produkter av plast er blitt en selvfølge, både på skole, hjemme,
i fritiden, osv.
Plastindustrien
i Norge har 12-13000 ansatte og omsetter for 15 milliarder kroner,
Forbruket
av plast er større enn stål på verdensbasis, når en regner i volum.
Plast er i
løpet av et halvt hundreår blitt et svært viktig materiale for mange formål.
Det er
slik produktutvikling også skjer i næringslivet. Man gjør unna ”barnesykdommer”
på modellstadiet før produksjon skjer i full skala med dyre materialer. Man vil
teste ut modeller og luke ut feil og mangler. Dette gjør en produksjonsprosess
raskere, og kostnadene blir redusert til en brøkdel.
Da
masseproduserte plastprodukter kom på markedet i 1950- 60-årene, var de ofte av
dårlig kvalitet og gikk fort i stykker, - og de fikk et heller dårlig rykte.
Utviklingen har gitt både forbedrede kvaliteter av plasten og stadig nye
anvendelsesområder.
Miljøspørsmålet
blir tatt alvorlig både av myndighetene og industrien. Det er derfor ikke
sikkert at skepsisen mot plast har et reelt grunnlag lenger
Noen milepæler i plastens historie:
Termoforming
er blant de eldste prosesser til å forme glass, plast og plastliknende
stoffer.
Med begrepet menes forming gjennom varmebehandling.
Fønikerne
smeltet sand, soda og boraks til glass, alt 3000 f .Kr. Man vet at ”de
gamle egyptere” brukte termoforming til å lage dekorative beholdere til mat og
drikke av ryggskallet til skilpadder. Skjoldene ble lagt i bløt i varmt vann
til de ble smidige og bløte nok til å kunne formes. Ved avkjøling beholdt de
den nye fasongen.
Den mer
moderne historien til plasten går ikke mer enn ca 100 - 150 år tilbake. Det vil
si, fra man utviklet de første syntetiske polymerer (se kap
3).
Det
opprinnelige gjennombruddet kom i 1850-60-åra da en engelskmann greide å lage celluloid. Man behandlet cellulosefiber fra bomull med salpetersyre
og fikk dette
nye
stoffet som kjemisk også kalles cellulosenitrat. Det ble
brukt til ulike formål som
knivskaft,
esker, osv.
Neste
plasttype som ble utviklet var bakelitt, en hard,
mørk brun plasttype. Den ble
første
gang framstilt i 1907 av kulltjære. Den ble brukt til å lage stikkontakter,
brytere
og annet
elektrisk materiell, fordi den også var en god isolator. Flere av de første
radioer
hadde et chassis laget av bakelitt.
Utviklingen
av de første plastslagene i denne pionertiden bygget på prøving og
feiling.
Etter hvert fikk kjemikerne mer forståelse for molekylenes oppbygning og reaksjonene
mellom dem. Dette bidro til at utviklingsarbeidet fra 1920- og 1930-tallet ble
mer målrettet. Nylon ble utviklet i 1927-28 og satt i
produksjon i 30-årene. Nylon
var en
fiber som kunne spinnes, veves og strikkes til bl.a. bluser, skjorter og tynne
damestrømper.
Den ble satt i produksjon i 1941 og ble lansert som en konkurrent til
den japanske natursilken. (”Now You Lousy Old
Nippons”) NYLON
Andre
plastslag kom i 1940-åra: Polyeten (1942), polyuretan, polyester, silikoner
I 50-åra
kom polypropen (1957) og polykarbonater.
I 50-åra
kom også produkter som respatex som var
harde plater for bord og benkbeslag som tålte det meste både av varme og
kjemikalier. Likeså kom de første
plastkrus,
-tallerkener og – bestikk.
De første
biler hvor plast ble tatt i bruk i karosseri så dagens lys i 50-åra. Det var
den
norske
Troll, foruten Citroën med plasttak forsterket med glassfiber – et annet moderne
materiale fra samme periode. Dette er etter hvert blitt vanlige materialer
både i
biler og fritidsbåter (glassfiberarmert herdeplast).
I løpet av
1960-åra ble det utviklet nye produkter som straks kom i praktisk bruk. Det handlet
her om hard og bløt skumplast som ble brukt til bl.a. madrasser og til
isolasjon for tekstiler. De kunne dessuten forsynes med en beskyttende
overflate.
Moteindustrien
tok tak i disse materialene og gjorde dem populære.
Videre må
nevnes at romkappløpet også bidro til å utvikle og anvende materialer som plast
i utstyr og utrustning. På grunn av sin lave vekt og gode formbarhet kunne plast
tilpasses ulike oppgaver og formål.
Tilbakeslag
kom med oljekrisa i 1970-åra. Det ble stilt spørsmål om råstoffet olje som
en
ikke-fornybar ressurs. Naturlige materialer som tre, bomull, stål og lær ble
foretrukket.
Eksplosjonen
i kommunikasjonssystemer de siste par tiårene, skulle bety nye områder for
anvendelser av plast. TV-apparater, PC-er, telefoner, o.l. ble bygget av
plast,
fibrene til fiberoptikk likeså. Denne utviklingen ville vært umulig uten plast.
Plastens
hygieniske egenskaper til all slags emballering av varer slo igjennom i denne
perioden. Dette gjaldt også plastbokser og – tuber for medisiner. Det gjaldt ikke
minst ferskmat pakket i vakuumtett folie. Kvalitet og holdbarhet på maten ble betydelig
forbedret.
Det har
vært påstått at plastemballasje for mat kan være helseskadelig, bl.a. har
Greenpeace
hevdet dette. Disse påstandene er blitt tilbakevist flere ganger, - også
av en
nøytral forskningsinstitusjon som SINTEF her hjemme.
Det
er i dag mulig å tilpasse egenskapene til hvert av produktene med
tilsetninger,
for å gjøre dem mykere, sterkere, tilsette fargestoffer, osv. Dette
gjør
at det blir svært mange ulike kvaliteter, og i dag regner man med at det grovt
sett er et trettitalls ulike hovedtyper plast.
