Norges olje historie!

Norges olje historie

25. februar 1958 får Det Kongelige utenriksdepartement et brev fra Norges Geologiske Undersøkelse. I brevet slås det fast at "Man kan se bort fra muligheten for at det skulle finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs den norske kyst". Utsiktene til at Norge noen gang skulle bli en oljenasjon syntes med andre ord ikke å være til stede.

Men i 1959 hadde Esso og Shell gjort et gassfunn ved Groningen i Nederland. Dette skulle føre interessen hos flere oljeselskaper til å omfatte Nordsjøen, i første omgang til nederlandsk, tysk og dansk sokkel. I 1962 kom turen til Norge ved at oljeselskap som Phillips og Mobil vendte blikket lengre mot nord.

I en årrekke hadde oljevirksomheten vært dominert av "de syv søstre": BP, Chevron, Esso, Gulf, Mobil, Shell og Texaco. Etter hvert kom flere små oljeselskap inn på arenaen, og en dag i 1963 troppet fem franske selskaper opp hos Norsk Hydro og ville ha hjelp til å komme inn på norsk sokkel. Den franske invitten falt i god jord hos Hydros senere generaldirektør Johan B. Holte.

Og etter en del fram og tilbake kunne Hydro med 20 prosents eierandel i Petronord-gruppen bli med på leteboring i Nordsjøen.

                                              

Men det skulle gå ytterligere år før det norske oljeeventyret ble mer enn reinspikka optimisme.

                                              

Gjennombruddet

I 1966 gjør boreriggen "Ocean Traveler" sine første boringer i Nordsjøen for oljeselskapet Phillips. Det skjer etter at norske myndigheter året før har fått i havn en avtale med Storbritannia om deling av kontinentalsokkelen etter midtlinjeprinsippet. Dette skulle vise seg å være et gullkantet papir.

Så skjer gjennombruddet natten til 30. august 1969, og lille julaften meldes det at boreriggen "Ocean Viking" har gjort et gigantfunn på Ekofisk. Med dette funnet for 40 år siden starter det norske oljeeventyret for alvor. I løpet av 1970-årene blir det gjort flere rike olje- og gassfunn som legger grunnlaget for en ny industri og næringsvirksomhet med ringvirkninger for hele landet.

Statlig kontroll

Utenlandske selskap dominerte letevirksomheten i startfasen og stod for utbyggingen av de første olje- og gassfeltene på norsk sokkel. Men for norske myndigheter var det av strategisk betydning å sikre norsk råderett over de rike ressursene i Nordsjøen. Som et virkemiddel for å sikre dette ble Statoil opprettet i 1972 med Arve Johnsen som leder.

Statsoljeselskapet fikk en særstilling, fordi det ble sikret store andeler i nye funn. Staten overtok dessuten aksjemajoriteten i Norsk Hydro og tildelte selskapet flere lovende leteområder. Oljedirektoratet ble også opprettet i 1972 og i likhet med Statoil plassert i Stavanger, som dermed ble Norges oljehovedstad.  Stortinget vedtok "de ti oljebud", hvor det ble slått fast at all virksomhet på norsk sokkel skulle foregå under nasjonal styring og kontroll.

Norske oljebedrifter var dyktige til å hente kunnskap i utlandet, og var etter kort tid blant de fremste i verden innenfor oljevirksomhet offshore. Feltene Statfjord og Gullfaks i Nordsjøen ble kronjuvelene til Statoil, mens feltet Oseberg i Nordsjøen har vært Hydros dominerende oljeprodusent.